Jeg har vært et humlehue siden 2015, men jeg oppdaget en ny verden innen IPA etter mitt første møte med Heady Topper. Jeg hadde tilfeldigvis kommet over en ølside fra New Enland-området på Facebook og jeg spurte om hjelp til å få tak i noen bokser etter at jeg hadde lest en NRK-artikkel om den. Det var slik jeg ble kjent med Keaton, en dritkul kar som jeg har masse til felles med. Ølsmak, musikksmak, humor osv. Det tok ikke lange tiden før vi ble skikkelige «online buddies». Jeg husker spenningen da jeg fikk min aller første ølpakke fra han.
Fy f**n! Jeg hadde aldri smakt noe så godt i hele mitt liv! Det var her hele «NEIPA» galskapen min begynte, selv om Heady Topper ikke er en typisk «NEIPA».
Vi chattet ofte om at jeg måtte ta turen over på besøk, og etter et års tid med ølbytting og chatting så var det endelig på tide å realisere disse planene!
TIRSDAG: NEW ENGLAND, HERE I COME!
Avreisedag var endelig her og jeg hadde med to store kofferter som nesten var tomme. Planen var at de ikke skulle være det på hjemreisen. Jeg tok den obligatoriske reiseølen på Gardermoen før avreise. Norwegian har direktefly til Boston, så det er perfekt for dere som vil dra på en lignende ølferie.
Etter masse sikkerhetskontroll og kø, så var jeg endelig ute av Boston flyplass. Keaton kom og hentet meg, og ferien kunne begynne. Det var en times kjøretur fra flyplassen til New Hampshire, der han bor, så vi tok en pitstop på en craft beer pub på veien dit. Promillegrensen i USA er 0,8, så der var helt innenfor at han kunne ta et par øl før vi kjørte videre.
De hadde masse spennende på både flaske og tapp, men jeg kunne ikke ta helt av allerede her. Etter et par øl gikk ferden videre mot New Hampshire. Keaton hadde mer en nok snadder i kjøleskapet sitt, så jeg led absolutt ingen nød den første kvelden i New England. Etter at vi hadde smakt oss igjennom noen bokser med snadder, så var det på tide å gi seg. Vi hadde en lang dag foran oss.
ONSDAG: FØRSTE ROADTRIP
Jeg hadde satt vekkeklokka på 07:00, men jeg var fortsatt på norsk tid og våknet i 5-tiden. Det var fristende å forsyne seg fra kjøleskapet til Keaton mens jeg ventet på at han skulle våkne (hehe), men det var nok lurt å holde seg til kaffe. Vi skulle til Tree House Brewing som hadde boksslipp av to øl denne dagen. En av ølene som skulle slippes var Sap, en knallgod IPA med Chinook og Simcoe. Den andre ølen hadde ikke blitt annonsert, så jeg var veldig spent på å se hva det kom til å være.
Etter to timers kjøretur kom vi frem til en liten bondegård med et stort treskilt som det sto Tree House Brewing på. Folk med vernevest guidet folk til hvor de skulle parkere, og det sto allerede en del folk i kø.
Noe jeg synes var veldig fascinerende å se, var alle de forskjellige menneskene i alle aldere som sto i kø. Pensjonister med stokk, barnefamilier, dresskledde kontorfolk som hadde tatt en tidlig lunsj og typiske «soccer moms». Jeg må nok innrømme at jeg kun forventet en gjeng med ølnerder (haha).
Siden vi var der tidlig, så sto vi ikke lenger en 15-20 minutter i kø før vi var inne i bryggeriet. Alle sto nysgjerrige og fulgte med på hva folk hadde med ut fra handelen. «Hva er den andre ølen?» spurte en kar i køen forran meg til en eldre mann som var på vei ut med en 12-pakk. «Curiosity Thirty Four», svarte han. Dobbel jackpot for meg! To forskjellige IPAer!
Det var når jeg kom inn på bryggeriet at jeg begynte å tenke på lille nissenorge med sine idiotiske alkohol-lover; her sto jeg i kø for å kjøpe en øl som ble bokset MENS vi ventet. Det hele var litt surrealistisk for en nordmann. Så fersk (kjøpe-)IPA hadde jeg aldri smakt, så jeg var veldig spent på å smake når vi var ferdig med dagens ølshopping.
På grunn av populariteten deres, så har de satt en maksgrense til 12 bokser per person. Vi endte opp med 6 bokser Sap og 6 bokser Curiosity Thirty Four hver. «Where are you from?», spurte karen i kassa når jeg skulle betale. Da jeg svarte Norge, så ropte han høyt ut: «NORWAY IS IN THE HOUSE!» og alle jublet og klappet. Det var en koselig velkomst! 🙂
Etter å ha tatt det obligatoriske bildebeviset foran Tree House-skiltet, så lastet vi ølet inn i bilen og ferden gikk videre. Neste stopp var Trillium Brewing i Boston – mitt favorittbryggeri. Turen dit tok cirka en og en halv time fra Tree House. Jeg satt og trippet spent som en liten unge når vi begynte å nærme oss, og når jeg fikk se logoen så gliste jeg fra øre til øre.
Her hadde de en maksgrense på én kasse per øltype, så det var VEEEEEEEELDIG vanskelig å begrense seg, men man måtte bare prøve å tenke litt fornuftig. «Heldigvis» var de utsolgt for noen av de ølene jeg vet jeg digger, men det var mer enn nok å velge mellom likevel.
Jeg endte opp med Double Dry Hopped Summer Street (IPA med Simcoe), Fort Point (Pale Ale med Citra), Galaxy Cutting Tiles (DIPA med honning og Galaxy), Congress Street (IPA med Galaxy) og Sprang (Kölsch styled ale med Nelson Sauvin og Citra). Jeg var mildt sagt veldig fornøyd med fangsten!
Vi lempet ølet inn i bilen, og gikk inn igjen for å ta noen øl i barområdet deres. Her fikk jeg sjansen til å smake meg igjennom ølene de var utsolgt for på boks. Folk i alle aldre (over 21) sto og koste seg med øl, og praten satt lett. Noen barn satt ved et barnebord og tegnet, mens mor og far drakk humlejuice. Trillium-besøket var verdt hele turen for meg.
Etter noen øl, så gikk ferden til siste bryggeribesøket for dagen, Night Shift Brewing. Vi havnet midt i «Boston-rushtrafikken» på vei dit, så turen tok mye lenger tid enn planlagt. Jeg tok noen «smaksplanker» for å smake meg igjennom det de hadde. Det var god øl, men ingen av de imponerte meg veldig. Misforstå meg rett: det er absolutt kvalitet, men de fleste IPAene hadde litt for høy bitterhet slik at smaken ble litt borte. Det kan godt hende at forrige stoppested var med på å dra ned kvaliteten også (hehe). Jeg kjøpte med meg et par 4-pakk, slik at jeg kunne vurdere på nytt litt senere.
Klokken nærmet seg 18:00 og vi hadde vært på farten i 10 timer, så det var på tide å komme seg hjem. Når vi kom tilbake til Keaton, så ble det selvfølgelig litt smaking av dagens fangst før jeg tok kvelden.
TORSDAG: VERMONT-DAGEN
Så kom dagen jeg hadde gledet meg veldig til. Vi skulle til Vermont! Dette var en tre timers kjøretur fra New Hampshire, så vi måtte dra tidlig. Planen vår var å først dra til Hill Farmstead for å drikke litt øl, før ferden gikk videre til The Alchemist.
Humøret var på topp, og vi var i full gang med å sitere setninger fra filmen Super Troopers når vi passerte grensen til Vermont (are you saying meow?). Når vi nærmet oss Hill Farmstead, så ble det mer og mer øde. Vi var på en liten landvei med null mobilsignal, og vi måtte ta av på en smal grusvei som gikk langt opp i skogen.
Etter å ha kjørt på denne øde veien i 10-15 minutter, så var vi plutselig fremme ved et av verdens beste bryggerier. Det sto mange biler parkert i området og flere ankom samtidig som oss. Åpningstiden var normalt sett 12:00, men de hadde åpnet dørene en times tid tidligere fordi det var så mange der.
Inne på bryggeripuben var det en lang kø med langveisfarende, som fylte opp store kjølebagger med growlere og flasker. Folk drakk og koste seg med venner og familie, og klokken hadde ikke en gang blitt 12. Mange hadde med seg barna sine, som satt og tegnet eller lekte sammen utenfor.
IPAene her var helt fantastisk. Friske og silkemyke med lav bitterhet og masse deilig smak. Vi møtte på et eldre ektepar i 60-årene, som også var på ølferie. Det var moro å høre de fortelle om favoritt-IPAene sine, hvor de skulle videre etter Hill Farmstead og tipsene om hvor vi burde dra osv. Slike samtaler har jeg normalt sett kun med hardbarka ølnerder på min egen alder her hjemme.
Etter å ha smakt meg igjennom alt de hadde på tapp, så tok jeg en tur innom flaskebutikken deres og handlet litt før ferden gikk videre. Vi kunne ikke være der for lenge da jeg hadde en avtale The Alchemist. Ølet ble lastet inn i bilen og vi satte snuta i retning Stowe, som var en times tid unna.
Før jeg dro på USA-turen, så sendte jeg mail til The Alchemist om muligheten for å intervjue John Kimmich om hjemmebrygging av IPA. Kona hans, Jen, svarte meg og sa at de dessverre var på ferie den uka jeg var der, men at hun kunne sette opp en privat omvisning av bryggeriet om jeg ønsket det. Det var selvfølgelig noe jeg svarte ja til! John sendte meg en mail og sa at han kunne ta intervjuet via mail. Intervjuet kommer senere i denne posten.
Jeg gliste bredt da jeg så det imponerende bryggeriet til The Alchemist. Er det slik religiøse føler seg når de drar på pilgrimsreise? Bryggeriet kunne minne om en stor kirke der folk kom for å tilbe ølet. My kind of church!
Utvalget for dagen var selvfølgelig Focal Banger (IPA) og Heady Topper (DIPA), samt at de hadde Beelzebub (Imperial Stout), Farmer’s Daughter (Belgisk Saison), Crusher (DIPA) og Skadoosh V (IPA). Sistnevnte er en single hop IPA-serie der de bruker samme oppskrift, men en ny humletype hver gang. Den de hadde da jeg var der var med citrahumle, så jeg var veldig fornøyd!
Etter shoppingen så gikk vi inn igjen for å møte Joel Hartman, bryggerisjefen for The Alchemist i Stowe. En veldig imøtekommende og koselig kar som hadde mye spennende å fortelle. Det som virkelig imponerte meg var hvor miljøvennlig og energisparende bryggeriet var. Alt av avfallsstoffer ble også brukt til et eller annet etter bryggingen. Mesken ble levert til lokale bønder og bakere, gjær- og humlerester ble levert til et skolelaboratorium som laget strøm ut at det osv osv. ALT ble brukt til et eller annet.
Alle de ansatte jeg snakket med var i godt humør og hadde det kjempemoro på jobb, så det var tydeligvis en fantastisk arbeidsplass. De ble tatt godt vare på der, og de hadde et eget kjøkkenområde med sunn og næringsrik mat som de kunne forsyne seg fritt fra, samt treningsområde og «lounge» hvor de kunne slappe av under bryggingen. De fremsto som en stor lykkelig familie.
Joel var veldig ivrig på å vise oss alt i bryggeriet, og lot oss også få smake øl rett fra tanken.
Ferskeste smak av Focal Banger noen sinne! Den var akkurat ferdig karbonert og skulle bokses senere den dagen. Vi fikk også smake Broken Spoke og Beelzebub rett fra tank.
Så kom vi over på et tema som jeg var veldig nyskjerrig på, nemlig boksing av øl! Jeg hadde jo bestilt meg min egne can seamer, så jeg spurte om de hadde noen gode tips de kunne gi ang boksing av øl. Han kunne fortelle at feilen mange gjør er at de purger co2 altfor hardt i boksene. Dette lager en slags virvelvind med co2 og oksygen nedi boksen, i stedet for å dytte oksygenet ut. Trikset er å fylle iskald ferdigkarbonert øl forsiktig, men la det skumme litt på slutten slik at det alltid vil dytte ut resterende oksygen før lokket blir satt på. I ettertid har jeg benyttet meg av disse triksene, og det fungerer som bare det. Joel håpet på å få smaksprøve når jeg fikk boksmaskinen. Anyways…tilbake til turen.
Etter omvisningen av bryggeriet og mye prat, så ville jeg kjøpe litt Alchemist-effekter før vi dro. Når jeg skulle betale, så kom Joel og sa til dama bak kassa at jeg skulle få ansattrabatt. Det var veldig koselig å bli tatt imot så godt av et bryggeri i denne klassen.
Da er det på tide med intervjuet av John Kimmich, grunnleggeren av The Alchemist. Jeg spurte i flere bryggegrupper på Facebook om det var noen spørsmål de ville jeg skulle spørre han om, så de fleste spørsmålene er ønsker fra dem. De er ganske hemmelighetsfulle ang fremgangsmåter i USA, så jeg fikk nok en del vage svar ?
Westum: Når det kommer til basemalt, så ser jeg at Britisk basemalt som f.eks. Maris Otter og Golden Promis ofte blir brukt. Er det en grunn til hvorfor det blir brukt istede for Amerikansk 2-Row Palemalt?
John: Jeg har alltid foretrukket Britisk malt over Amerikansk. Jeg føler at det gir en mer behagelig smak. En del av den Amerikanske malten har en litt for skarp smak, samt at det gir en smak av «søtt godteri».
Westum: Vi har veldig «mykt» vann her i Norge, så vannjustering er essensielt. Typiske West Coast IPAer har et høyt innhold av sulfat og lavt innhold av klorid. Gjør du det samme med dine IPAer, og hvilke mengder anbefaler du?
John: Ja det er helt riktig ang West Coast IPAer og mine IPAer, men det er ikke tilfellet i de fleste «NEIPAene». Jeg føler at de fleste er påvirket av denne høy klorid-trenden. Jeg er ikke en stor fan at det, da jeg føler at ølene blir for «myke». Og når det kommer til mengder, så kommer det helt ann på bryggeren. Hjemmebryggere burde finne sin egen favoritt på samme måte som jeg gjorde. Prøv og feil.
Westum: Når vi først er inne på vann, vil du anbefale å bruke «vanlig» vann eller renset vann (omvendt osmose)?
John: Jeg bruker ikke renset vann. Vi har fantastisk vann her som jeg filtrerer med en karbonfilter for å fjerne eventuelle usmaker. Bortsett fra det, så er det ikke noe man ikke kan fikse med riktig mengder med mineraler og syre.
Westum: Jeg har begynt å eksperimentere med melkesyre i meskevannet. Jeg justerer pH til 5.2-5.3 før mesking. Hvilket pH-nivå anbefaler du til mesking, og er det nødvendig å justere pH etter mesking og kok?
John: Jeg bruker også melkesyre til å justere pH og holder meg også på 5.2-5.3. Man kan mikrojustere pHen etter meskingen har begynt, men mesteparten av enzymekonverteringen skjer iløpet av de første minuttene, så du må være kjapp. Jeg justerer alt vann før bryggingen, og jeg skyller aldri med ubehandlet vann.
Westum: Whirlfloc/Irish Moss. Ja eller nei?
John: Jeg bruker alltid Irish Moss.
Westum: La oss snakke om den viktigste ingrediensen i en IPA: humle. Når vil du anbefale å tilsette humlen for å gi mest mulig smak, og hvor mye?
John: Det kommer helt an på hva du prøver å oppnå, og det er opp til bryggeren å lære av erfaring. Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, bla bla bla.
Westum: Hvilke gjærtyper anbefaler du, og på hvilke temperaturer?
John: Igjen, prøv og feil. Del opp batchen, prøvd forskjellige gjærtyper og finn din egen stil.
Westum: Når anbefaler du å tilsette tørrhumling, både for enkel og dobbel tørrhumling?
John: Jeg bruker ikke dobbel tørrhumling, da jeg føler de kan bli overdrevne. Vi lar ikke tørrhumlingen være i ølet lenger enn 72 timer.
Westum: Har temperatur noe å si under tørrhumling?
John: Jeg tørrhumler etter at jeg har kjølt ned ølene.
Westum: Bør humlen være så fersk som mulig for å få best mulig smak?
John: Absolutt! Jeg har smakt mange øl som er brygget med gammel og dårlig behandlet humle. Humle må oppbevares riktig og ikke være oksidert.
Westum: Hvordan anbefaler du å oppbevare humlen.
John: Jeg oppbevarer de i nitrogenfylte vakuumpakker ved frysetemperatur.
Westum: Kan man bruke for mye humle?
John: Absolutt!
Westum: Et av de store problemene når man brygger godt humlet øl er oksidering. Har du noen gode tips for å forhindre dette?
John: Man må bare være forsiktig. Skikkelig purging av kegs, forsiktig overføring osv. Det er ingen triks, bare vær forsiktig.
Westum: Tror du lupulinpulver kan hjelpe med å forhindre oksidering?
John: Absolutt ikke. Jeg tror ølet kan være mer utsatt for oksidering ved bruk av det. Det eneste som forhindrer oksidering er å ikke oksidere ølet.
Westum: Har du noe annet du vil si til en hjemmebrygger som vil brygge godt humlet øl?
John: Lær deg hvordan du brygger en fin og lys øl før du prøver å «ta over verden».
Jeg er veldig enig i budskapet som John får frem i intervjuet, prøving og feiling er beste måten å lære på. Det er slik jeg alltid har gjort det, og jeg anbefaler alle andre hjemmebryggere om å gjøre det samme. Å følge oppskriften til noen andre blir kjedelig i lengden. La deg heller bli inspirert av et øl, og brygg noe du har satt sammen selv 🙂
Etter besøket hos The Alchemist så var det på tide spise middag. Keaton hadde et favorittsted han alltid dro til når han var i Vermont. The Reservoir i Waterbury.
Et kjempekoselig sted med masse god mat, glimrende service og et fantastisk ølutvalg. Anbefaler virkelig alle til å ta turen innom hvis man er i Vermont. Her fikk jeg mitt første møte med poutine, en quebecisk hurtigmatrett som består av varme pommes frites og biter av halvsmeltet ostemasse, dynket i en slags brun saus. Perfekt forrett! Som hovedrett endte jeg opp med en Philly Cheese Steak og en fersk Heady Topper (when in Rome).
Etter middagen så ruslet vi til en ølbutikk som het Craft Beer Cellar for å sjekke ut utvalget der. Herregud, for en ølbutikk! Utvalget var helt utrolig og nok en gang måtte jeg prøve å være fornuftig. Jeg endte opp med litt «småplukk» som Sip of Sunshine og noen forskjellige øl fra Burlington Beer Company. På veggen til butikken hang det et skilt som viste hvor høyt vannet sto under flommen i 2011, forårsaket av stormen Irene.
Med bilen full av øl og magen full av mat (og øl), så var det på tide å fortsette ferden videre. Jeg hadde veldig lyst til å ta turen innom Fiddlehead Brewing som var en halvtimes kjøring fra Waterbury, Vermont. Keaton måtte uansett innom der og levere en tom keg, så det passet bra. Noen uker før hadde han kjøpt en hel keg med Fiddlehead IPA til farens 60-års dag. Son of the year? Haha!
Dessverre hadde de ingenting på boks når vi var der. Favorittølet mitt fra Fiddlehead er Second Fiddle, en fantastisk god dobbel IPA. Ironisk nok så hadde de boksslipp av den dagen etter at vi var der. Selv om det var en nedtur, så var det kanskje like greit. Jeg skulle jo tross alt få med meg ølet jeg ikke drakk opp til Norge igjen.
Vi snakket også om å stikke innom Foam Brewing, men vi var veldig slitne etter dagens ferd og vi hadde fortsatt tre timers kjøring igjen tilbake til New Hampshire. Klokken nærmet seg midnatt da vi var hjemme igjen. Etter noen bokser fra dagens fangst, så tok jeg kvelden.
FREDAG: HVILEDAGEN
Etter to dager på farten, så var det veldig godt å ta en hviledag. Denne dagen ble dedikert til ølsmaking og samvær med Keatons familie og kjæreste. Vi handlet også inn til søndagens planlagte brygging; en Amerikansk Barlywine’ish øl med lønnesaft i stedet for vann. I bryggebutikken så jeg noe jeg skulle ønske alle bryggebutikker i Norge også gjorde; humlen ble oppbevart i kjøleskap! Jeg fortalte de at humle normalt sett ligger romtemperert i norske butikker, og de bare ristet på hodet. HINT HINT, Norske bryggebutikker!
På kvelden ble det (jupp, du gjettet det) mer ølsmaking. Keaton hadde byttet til seg noen Monkish-IPAer, slik at jeg skulle få smake vestkystens NEIPAer når jeg var på besøk. Fantastiske saker! Han hadde også en del andre godsaker på lur, så det ble en fuktig avsluttning på kvelden.
LØRDAG: SWISH!
Vekkeklokken ringte 05:30 denne dagen. Vi skulle til sesongens siste slipp av Swish DIPA av Bissell Brothers. Keaton hadde sendt meg en boks noen måneder tidligere, og det var en av de beste DIPAene jeg hadde smakt! Jeg kunne jo ikke gå glipp av denne slippen når jeg først var der. Kjøreturen tok ca en time og 40 minutter. Vi ankom litt over 08:00 og det var allerede rundt 150-200 forran oss i køen. Salget startet 10:00. Været var grått, men folk var i godt humør. Jeg møtte også en kar som er på en felles ølside på Facebook. Han hadde med en Green fra Tree House Brewing til meg som en «velkommen til New England-gave». Jeg ble helt paff over hvor snille folk var mot meg der borte.
Når salget begynte, så sto køen rundt hele bygningen og langt ut mot parkeringsplassene. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at det må ha vært over 2000 folk som sto i kø da. Var det virkelig verdt å stå 2 timer pluss i kø for å kjøpe maks 12 bokser med Swish DIPA? ABSOLUTT!! Keaton hadde med madammen sin som «beer mule» slik at han fikk kjøpt 24 bokser med Swish! Enda en fordel med å være sammen med noen som ikke drikker øl, haha.
Etter at vi hadde fått kjøpt ølet, så var vi ganske kalde, bløte og sultne. Det var på tide med en skikkelig amerikansk frokost, så vi dro til et sted som heter Holy Donut. Mer typisk amerikansk kunne det ikke bli. Donut med cheddar og bacon? Donut med maple glaze og sprøstekt bacon? Jeg var først veldig skeptisk, men herregud så godt det var!
Den «sunne» frokosten ble fortært, og vi kjørte tilbake til New Hampshire. De 12 boksene med Swish var det siste jeg kjøpte av øl på denne turen, og jeg måtte nå begynne og tenkte på hvordan jeg skulle få med meg dette hjem. Det hadde jo – tross alt – blitt et solid tårn av øl som jeg hadde kjøpt.
SØNDAG: BREW DAY!
Som jeg nevnte tidligere, så planla vi å brygge denne dagen. Dette skulle vi gjøre sammen med en kompis av Keaton. Vi ville brygge noe som kunne lagres lenge, så valget ble en Barleywine’ish øl. Siden Keaton og faren han også lager lønnesirup, så bestemte vi oss for å bytte ut vannet med lønnesaft. Mens vi silte ut «ulumskheter» fra lønnesaften, så startet jeg dagen med en Skadoosh. Er man på ferie, så er man på ferie!
Når lønnesaften var silt ferdig, så lastet vi opp bilen med råvarene, kjørte til Keatons kompis og satte i gang med bryggingen. Bryggingen skulle gjøres utendørs, så det passet veldig bra at været var fantastisk den dagen. Vi kokte ned lønnesaften noen liter før vi brukte det som meskevann. Om det vil gi ekstra sødme, vil tiden vise.
Mens vi brygget så kom flere av naboene innom for å ta en øl og slå av en prat, og stemningen var på topp. En av naboene hadde til og med en growler med Citra Cutting Tiles av Trillium, som han delte broderlig med oss. Det er ikke akkurat hverdagskost for en nordmann, og det var merkelig å oppleve det avslappede forholdet folk hadde til ølene som vi «humlenerder» i Norge gjør mye for å få tak i.
Etter bryggedagen ble vi servert en knallgod grillmiddag, før jeg og Keaton dro hjem igjen. Jeg begynte å småpakke litt til morgendagens hjemreise, mens jeg fortsatt grublet over hvordan jeg skulle få med alt av øl hjem.
MANDAG: PAKKING, POSTING OG PENGER
En ølferie som dette er ikke akkurat billig, med mindre man begrenser seg veldig. Jeg hadde med meg to store kofferter og hadde pakket så lett som mulig. Jeg kunne ha fått plass til mer enn tre kasser i bagasjen, men maksimal fortollingsgrense på øl er 33.5 liter pr person. Tre kasser med amerikanske 16-oz bokser tilsvarte 34 liter, så resten måtte jeg sende hjem med post. Jeg kjøpte en stor og solid eske, bobleplast, søppelsekker og gaffateip og fikk pakket ølet trygt inn på sin ferd til Norge via post. Neste bekymring ble de 18kg (!!) overvekt jeg hadde på bagasjen. Normalt sett hadde dette blitt VELDIG dyrt, men han i skranken på flyplassen var utrolig snill og jeg betalte kun en tredjedel av hva jeg egentlig skulle betale.
Som et humlehue, så var dette en drømmeferie! Selv om jeg ikke fikk pratet med mange av bryggerene, så fikk jeg masse inspirasjon til egne øl, samt at jeg ble kjent med humletyper jeg ikke hadde mye erfaring med fra før. Mange av svarene til John Kimmich ga lite informasjon, men det han fikk frem er nettopp det som er moro med brygging. Prøv og feil. Gjør det på din egen måte. Det er ingen fasit. Dette er noe jeg kommer til å fortsette med å gjøre i mitt liv som brygger.
Jeg vil rette en stor takk til min gode venn Keaton for at jeg fikk muligheten til å oppleve alt dette. You rock, bro! Jeg må også takke min ikke-øldrikkende madam for at jeg fikk dra på denne heisaturen! ❤
PS: Ikke glem å kjøpe med en liten gave til din bedre halvdel, selv om hun/han ikke drikker øl ?
— — — — — —
FØLG WESTUM HJEMMEBRYGGERI PÅ FACEBOOK
FØLG WESTUM HJEMMEBRYGGERI PÅ INSTAGRAM